Jeg kunne dykke dypt ned i musikkteoretiske uttrykk og termer. Jeg kunne skrive lange spalter om den såkalte kvintsirkelen og om hvordan den fungerer og henger sammen. Men la oss holde det enkelt. Kvintsirkelen er, for øvrig, bra å ha oversikt over. Hvis du ikke vet hva kvintsirkelen er, anbefaler jeg deg å google det, for den kan være til stor hjelp for å lære seg akkorder.
Men la oss holde det enkelt, som sagt. Akkorder henger sammen etter et gitt, spesifikt system. Akkordet C henger sammen med akkordet F. Prøv å spille C og F frem og tilbake, så hører du det. Akkordet C henger også sammen med akkordet G (ofte som G7 i pop og viser).
Samtidig er akkordet C, helt for seg selv, et nøytralt akkord. Du kan starte en sang med dette akkordet, og du kan avslutte en sang med det. Akkordet du tar etter et C kan være en rekke forskjellige, uten at det høres unaturlig ut.
C7 er slett ikke like nøytralt. Det er svært få sanger innen pop, rock og viser som begynner eller slutter med et 7-akkord (septimakkord). Det som skjer når du i stedet spiller et C7, er at dragningskraften (eller trekkningskraften) fra C til F øker. Så til de grader at nesten ethvert annet akkord etterpå høres unaturlig ut. C7 vil virkelig til F. Nesten som magneter.
Hvis du vil gi litt liv til en låt med få akkordbytter i C-dur, kan du plukke inn litt 7'ere (septimer) (utover G7 som sannsynligvis allerede er med). Dette kalles å krydre akkorder.
I stedet for å spille
[C]Tra-la-ta-la [F]Laaa
kan du spille
[C7]Tra-la-la-la [F]Laaa
Du har plutselig skapt litt liv i sangen! Det er ikke i alle sanger dette passer like bra. Men i mange pop-, rock-, og visesanger passer det utmerket for å krydre akkorder.
