Da jeg begynte å spille ukulele en gang på begynnelsen av 90-tallet, så verden annerledes ut. Dette var før digitale bilder, Facebook og virale klipp. På den tiden fantes det ingen forutfattede meninger om hva en ukulele «skulle» være.
La oss gjøre en sammenligning. Hvis noen kommer inn i et rom i dag med en ukulele i hånden, reagerer omgivelsene umiddelbart. Ofte med et smil og en antagelse om at det snart blir fest. Noen ganger med et hånflir og en tanke om at her kommer det en «liksom-musiker» med en leke. Men en reaksjon blir det uansett.
Tenk deg nå at den samme personen kommer inn med en klarinett. Reaksjonen blir sannsynligvis liten eller ingen i det hele tatt. Mange vet kanskje ikke engang hva slags instrument det er.
Da jeg begynte å spille, hadde ukulelen omtrent samme status som klarinetten. Den var et bruksinstrument, verken mer eller mindre. Jeg spilte folkemusikk til dans og jeg spilte viser. Gleden var der, absolutt, men den var et biprodukt av musikken – ikke instrumentets hele eksistensberettigelse.
Da ukulelen ble en leke
Noen ganger rundt den store ukulele-boomen i Sverige og Norden på begynnelsen av 00-tallet, skjedde det noe. Det ble plutselig solgt mengder av billige, uspillelige og pastellfargede ukuleler på hvert gatehjørne. En hel generasjon lærte at ukulelen ikke var et seriøst instrument, men i beste fall en morsom dings.
Jeg husker hvor vanskelig jeg hadde for å håndtere dette. Holdningen spredte seg til miljøene der jeg spilte. Det gikk faktisk så langt at jeg i visse sammenhenger valgte å ta med en gitar eller en bass i stedet – rett og slett fordi jeg visste at jeg da ville bli mottatt med mer respekt. Jeg orket ikke hånfliret.
Balansegangen: Lekenhet er ikke det samme som en leke
I dag, 20 år senere, har pendelen langsomt begynt å svinge tilbake. På godt og vondt. Jeg håper og tror at Nordisk Ukulele har vært en bidragsyter her.
Men min relasjon til instrumentet er fortsatt paradoksal. På den ene siden holder jeg, med en dåres utholdenhet, fast ved at en ukulele ikke er en leke. Den krever håndverk, riktige strenger og et profesjonelt oppsett (setup) for å få en verdig røst.
Men – og dette er viktig – det finnes en inneboende lekenhet i ukulelen som vi ikke må miste.
Faktum er at jeg prøver å overføre denne lekenheten til alt jeg gjør. Når jeg spiller gitar eller bass, eller når jeg velger ut instrumenter til butikken, leter jeg etter den gnisten. Vi musikere har ofte en tendens til å bli altfor alvorlige så snart instrumentet blir større eller dyrere. Vi låser oss fast i teknikk, prestisje og den «riktige» måten å gjøre ting på.
Hvorfor Nordisk Ukulele finnes
Min visjon for Nordisk Ukulele er å balansere og inspirere. Jeg vil gi ukulelen det alvoret den fortjener som instrument, men jeg vil samtidig gi gitaren, bassen – og gjerne livet generelt – den dosen med lekenhet som ukulelen bærer på.
Musikk – og livet generelt – bør ikke tas på fullt alvor hele tiden. Vi trenger lekenheten for å kunne puste. Men for at leken skal bli givende, trenger vi også verktøy som faktisk fungerer.
For når du har et instrument som fungerer og stemmer, uansett om det er en forholdsvis billig ukulele eller en dyr gitar, trenger du ikke lenger å kjempe mot teknikken. Da kan du begynne å spille og leke på ordentlig.
