I løpet av mine første ukulele-år, en gang tidlig på 90-tallet, var sopran-ukulelen den eneste størrelsen jeg kjente til. Dette var en kombinasjon av at jeg var ung, at sopranen var den absolutt vanligste modellen, og at det ikke fantes sosiale medier eller internett på den tiden slik det gjør i dag.
Jeg husker faktisk første gang jeg fikk spille på en konsert-ukulele. Det må ha vært tidlig på 2000-tallet, eller muligens sent på 90-tallet. Det var en spennende opplevelse, for på et vis ble ukulelekartet mitt tegnet fullstendig på nytt. (Jeg tror for øvrig jeg har den ukulelen liggende et sted). Møtet med tenor-ukulelen husker jeg ikke som like dramatisk; kartet var liksom allerede tegnet om.
Men baritonen er annerledes. Selv om jeg har solgt og håndtert flere ukuleler enn de fleste, var det ikke før tidlig på 2020-tallet at jeg spilte på en baryton for første gang. Det sier kanskje noe om hvor uvanlig den fremdeles er.
Det som gjør forvirringen stor for mange, er at baritonen ikke bare er større, den snakker også et annet språk med sin D-G-B-E-stemming. Når vi da legger til en Low D-streng, går vi definitivt over terskelen til gitarens territorium. For denne stemmingen er identisk med de fire første strengene på en gitar. Det er her utfordringen ligger: å beholde ukulelens lette sjel og rytmiske driv, til tross for at vi nå har dybden av en liten gitar i fanget.
Møtet med de første baritonene gjorde meg forvirret. De hadde High D-strenger – altså samme interne stemming som en vanlig ukulele. Jeg antok at dette var det vanligste, selv om jeg mest leste om Low D på nettet. Disse ukulelene var dessuten ganske billige, på grensen til dårlige. Den første virkelig gode barytonen jeg prøvde, var en prototype fra min egen LOMA-serie. Den var ikke så lydsterk, men halsen var noe helt utenom det vanlige. Jeg kunne spille med capo langt over sjuende bånd uten at intoneringen ble påvirket. Jeg solgte den til en god venn.
I dag prøver jeg å bestemme meg for om jeg foretrekker Low eller High D.
Low D (og også Low G) krever en annen type spillestil. En av ukulelens styrker er den fjerde strengen og hvordan den brukes i åpne akkorder. Med Low D blir denne styrken nesten til en svakhet; det låter fort monotont med en løs fjerdestreng. Det kreves nye fingergrep for at det ikke skal låte som en «stumpet gitar» – som om du spiller et gitarakkord, men utelater bass-strengen eller lander på feil bastone.
Dette fenomenet med «stumpet gitar» finnes ikke, eller er i hvert fall ikke like tydelig, i Low G-stemming. G-strengen er riktignok en lav streng og tilfører et dyp som tidligere ikke fantes, men ikke nok dyp til at den oppfattes som en bass-streng.
Det jeg har kommet fram til, er at dette fenomenet forstyrrer meg mindre jo mer velbygd baritonen er. High D er mer tilgivende og snillere mot instrumentet, men en virkelig god bariton med Low D kan synge på en måte som en billigere modell aldri klarer.
Men baritonen bærer på en hemmelighet til. Den er den ultimate kameleon. Setter man en capo på femte bånd, får man i praksis en tenor (i C-stemming), og flytter man capoen opp til sjuende bånd, har man en sopran med D-stemming. Man kunne strekke seg så langt som å si at hvis man bare skal eie én eneste ukulele, så er en velbygd baryton faktisk et veldig godt valg.
Hvilken konklusjon trekker jeg så av dette? Jo, at valget mellom Low og High D handler om mer enn bare strenger – det handler om hvem du vil være som spiller. Vil du ha dybden og det nesten sakrale hos en Low D, må du være forberedt på å øve opp en ny teknikk. Vil du ha ukulele-selvfølgeligheten, velger du High D. Selv fortsetter jeg å veksle mellom demo-eksemplarene i butikken, og ikke minst mellom High og Low D. Hver gang jeg bytter og bytter tilbake, tegnes kartet om en liten bit til.
Hvilken vei velger du?
