Hvordan kan det ha seg at en sang kan lyde og fange oss så forskjellig avhengig av hvor i livet man befinner seg?
Jeg minnes blokkfløytegruppen på skolen. Jeg var ti år gammel, og vi skulle lære oss en låt til skoleavslutningen. Jeg øvde intensivt, blåste til fingrene stivnet, men jeg fikk det ikke til. Det var som om melodien nektet å samarbeide med meg. I ettertid forstår jeg at det var motivasjonen som sviktet – ingen lyktes med å forklare hvorfor denne sangen var verdt å kunne. Eller verdien av å spille blokkfløyte i det hele tatt, for den saks skyld. Dette var bare en lekse blant mange andre.
Noe år senere, da fløyten egentlig var lagt på hylla, hørte jeg den samme melodien i en annen sammenheng. Plutselig var det ikke en lekse lenger, det var musikk. Jeg fant fram fløyten, begynte å blåse, og for første gang fløt melodien ut helt uten motstand. Den hadde trengt hvile.
Det samme gjentok seg da jeg spilte valthorn i den kommunale musikkskolen. En låt som nektet å sitte, førte til at jeg til slutt sluttet å spille. Det er merkelig hvordan en «kjedelig» låt kan bli en mental mur som blokkerer hele gleden ved instrumentet.
Men så skjer det noe med tiden. Årene går.
Mange år senere skulle jeg spille ukulele og synge på en julefest. Jeg husker ikke detaljene, men denne sangen kom med på repertoaret og ble satt pris på av både meg og publikum. Det var som om sangen fikk nytt liv der og da. Inspirert av dette valgte jeg, kort tid etterpå, å introdusere låten for coverbandet jeg spilte i – og skal vi være nøyaktige, var det jeg som tok den med til bandet.
Fra å ha vært dyster noteskrift for en gjeng kvisete barn i et korps, eksploderte den nå som en rockelåt med masse energi. Sangen hadde ikke endret seg – men det hadde jeg. Perspektivet mitt hadde fått plass til mer liv, mer erfaring og en annen type glede.
Jeg opplevde det samme med en sang av Evert Taube. Jeg skulle framføre en av visene hans på et arrangement. Det var en sang jeg aldri hadde hørt, og da jeg øvde, føltes den krystet og merkelig. Jeg framførte den, og tror det hørtes greit ut, men hos meg var det aldri ekte. Siden har jeg spilt og framført den flere ganger, og liksom fått den under huden. I dag er det en av mine absolutte favorittviser av Taube.
Hva forteller dette oss om læring? Når jeg underviser, ser jeg ofte det samme. Elever som kjemper med en låt uten at det «tenner». Noen ganger er vi så nær en «ukulele-frelse», men vi mangler det siste klikket.
Visse tilfeller er vanskelige å glemme. Som for eksempel to elever som gikk på undervisning sammen. Jeg slet med å få dem til å beholde gløden – spørsmålet er om den i det hele tatt var der fra starten av. Jeg valgte flere sanger som jeg tenkte ville passe dem, men ingenting virket å lokke. Så, ved en anledning, gikk vi tilbake til en av de aller første, litt halvkjedelige låtene vi hadde spilt. Men denne gangen skjedde det noe. Det var som om låten hadde modnet i det stille. Plutselig spilte og sang vi så taket nesten løftet seg i kursrommet. Elevene var euforiske etterpå.
Kanskje er det slik at visse sanger krever at vi venter på dem. At de trenger å være litt kjedelige en stund, slik at vi kan oppdage skjønnheten i dem senere.
Mitt råd er dette: Spill en halvkjedelig sang i dag. Ikke gi den opp. La den bare hvile i en uke, en måned eller et år. Når du tar den opp igjen, er sjansen stor for at du ikke bare møter en ny sang – du møter en ny versjon av deg selv.
